Historien vår
Fra frivillig krigsfange til Militært Kristent Fellesskap
Historien om Militært Kristent Fellesskap begynner ikke med et organisasjonsmøte.
Den begynner under andre verdenskrig, med en norsk prest som frivillig valgte å dele fangenskapet med norske offiserer.
Asle Enger meldte seg som frivillig fange for å følge offiserene som prest og sjelesørger. Han visste ikke hvor lenge fangenskapet ville vare eller hva som ventet dem. Likevel valgte han å reise med.
I fangenskapet holdt han gudstjenester, forkynte og fulgte sine medfanger gjennom en tilværelse preget av savn, usikkerhet og krig.
Asle Enger ved alteret i Lager Gymnasium i Schildberg under krigsfangenskapet. Som frivillig fange fulgte han de norske offiserene som prest og sjelesørger.
Erfaringene fra krigsårene skulle sette dype spor. Men én opplevelse mot slutten av krigen skulle få en helt særlig betydning: møtet med et fellesskap av britiske kristne offiserer.
«Vi sang ikke i den tiden»
Mot slutten av krigen befant Enger og de norske offiserene seg i krigsfangeleiren Luckenwalde ved Berlin.
Situasjonen var kaotisk. Krigen rykket stadig nærmere, de tyske strukturene rundt leiren brøt sammen, og fangene visste lite om hva som ventet dem.
Enger beskrev senere denne tiden med sterke ord.
Asle Engers egne erindringer
Utdragene nedenfor gjengir situasjonen slik Asle Enger selv senere husket og beskrev den.
«Krigen nærmet seg avslutningen. Både Wehrmacht og Gestapo hadde rømt krigsfangeleiren Lüchenwalde bei Berlin. Våre allierte, russerne ville repatriere oss, ca 1150 nordmenn, men via Sibiria. Vi visste hva det betydde. Ingen ville overleve den marsjen. […] Vi opplevet krig. – Det råeste og mest brutale som tenkes kan. Vi var temmelig langt nede. En av oss sa det rett ut: ‘Aldri har jeg kaldsvettet av angst. Nu gjør jeg det både dag og natt’.»
Det var i denne situasjonen Enger la merke til noe som gjorde sterkt inntrykk på ham.
De norske fangene hadde sluttet å synge.
Men fra noen av de britiske fangene hørte de kristne sanger.
«Vi sang ikke i den tiden. Vi orket ikke. Men det var noen som sang. Sterke seiersikre melodier tonet over til oss fra våre engelske medfanger […] Vi lyttet. Og vi undersøkte. Jo – det var OCU-guttene fra RAF som vitnet med sin sang. De visste at de var i Guds omsorg. Intet kunne skremme dem, sa de.»
OCU stod for Officers Christian Union. Enger oppdaget at de britiske offiserene hadde et fellesskap der kristne militære møttes i troen på Jesus, ba sammen og styrket hverandre.
Det var ikke bare sangen som gjorde inntrykk.
Det var tryggheten og fellesskapet bak den.
«Og de fortalte om OCU, Officers Christian Union, om det fellesskap de hadde i troen på Jesus. Og de sang evangeliet, oppmuntrende, inspirerende. Det var umulig å unngå påvirkningen.»
Midt i krigens siste kaotiske fase ble det født en tanke hos Enger:
«Det ble til en drøm i min tanke: Om jeg tross alt – allikevel skulle komme levende hjem fra dette krigens helvede, så skulle jeg ha med meg visjonen: OCU of Norway måtte bli en virkelighet.»
Her finner vi noe av den første spiren til det som mange år senere skulle bli Kristent Befals Samfunn – og dagens Militært Kristent Fellesskap.
Hjem med en visjon
Enger kom hjem fra krigen.
Og han kom hjem med en overbevisning om at kristne i det norske Forsvaret trengte et fellesskap der de kunne finne hverandre, styrkes i troen og oppmuntres til å leve som kristne i sin militære tjeneste.
På papiret kunne det se lovende ut.
Enger forteller at både kong Haakon VII, kronprins Olav og flere fremstående militære ledere viste interesse for tanken. Men støtte fra sentrale personer var ikke det samme som et levende fellesskap.
«Og vi kom hjem. – Og det var lett å forkynne drømmen om et Norges Kristne Befalssamfunn. Det var mange som lyttet. […] De så storheten i drømmen om et OCU of Norway. De var villige til å støtte arbeidet. Men optimismen ble raskt dempet ned.»
Forsøk ble gjort.
Innbydelser ble sendt.
Møter ble arrangert.
Men det var vanskelig å få arbeidet til å feste seg.
Enger oppsummerte det enkelt:
«Og motet sank.»
En drøm som fikk hjelp – utenfra og hjemmefra
Visjonen døde ikke, selv om de første forsøkene i Norge ikke førte fram.
Noe av det som holdt den levende gjennom flere tiår, var kontakten med militære kristne i andre land.
«Men så kom tanken og drømmen ut i verden. Kristne i andre land fikk høre om Norge som også ville bli med i kristent befals arbeide.»
Enger fikk kontakt med kristne offiserer og militærkristne fellesskap i blant annet Sverige, Finland, Danmark, Storbritannia, Tyskland, Nederland og USA. Disse relasjonene ga både inspirasjon, vennskap og utholdenhet.
Fra Sverige kom invitasjoner og oppmuntring. Den finske kapteinen Sven Harno besøkte Norge flere ganger og formante Enger:
«Gi deg ikke! Gud vil la dette lykkes. Stå på!»
Fra Storbritannia kom nye impulser gjennom OCU. Fra Tyskland og Nederland kom vennskap og støtte. Senere fikk også kontakten med militære kristne i USA stor betydning.
Det internasjonale fellesskapet var dermed ikke noe som ble lagt til KBS i ettertid. Det var med på å holde selve visjonen levende lenge før organisasjonen ble etablert. Denne arven lever videre i MKF i dag gjennom fellesskap med militære kristne i andre land og tilknytningen til Association of Military Christian Fellowships (AMCF).
Men støtte og inspirasjon utenfra var ikke nok. For at visjonen skulle bli til en faktisk organisasjon, måtte noen også ta fatt på det praktiske arbeidet hjemme i Norge.
Her fikk Atle Brundtland, den gang en ung kaptein ved Sola flystasjon, en viktig rolle. Han hadde både engasjement for saken og evne til å organisere. Der Enger gjennom mange år hadde båret visjonen, knyttet kontakter og forsøkt å holde ideen levende, bidro Brundtland til å omsette visjonen i konkret arbeid: samle mennesker, skape struktur og drive prosessen framover mot etableringen av et norsk kristent befalsfellesskap.
Dette samspillet ble viktig. Den lange erfaringen og visjonen Enger bar med seg, støtten fra kristne militære i andre land og nye krefter i Norge begynte å møtes.
Etter nesten førti år med forsøk var det ikke lenger bare en drøm om hva som kunne bli.
Grunnlaget var i ferd med å bli lagt for det som i 1982 skulle bli Kristent Befals Samfunn.and og er internasjonalt knyttet til Association of Military Christian Fellowships (AMCF).
4. februar 1982
Til slutt kom gjennombruddet.
I Bardu, på Setermoen, samlet en liten gruppe seg den 4. februar 1982.
Enger beskrev det slik:
«[…] vi går derfor nu videre til det som ble den endelige start for den bevegelse som vi, en 15–16 mann oppe i Bardu, Setermoen, den 4. februar 1982 kom til å kalle:
K B S – Kristent Befals Samfunn»
Asle Enger ble KBS’ første president.
På det følgende årsmøtet i 1983 ble organisasjonens første vedtekter vedtatt.
En visjon som hadde blitt født blant krigsfanger mot slutten av andre verdenskrig, og som hadde blitt prøvd igjen og igjen gjennom flere tiår, hadde endelig fått en varig form.
Fra KBS til Militært Kristent Fellesskap
Kristent Befals Samfunn hadde sitt naturlige utgangspunkt blant befal og offiserer.
Forsvaret har siden forandret seg, og fellesskapet har utviklet seg med det. KBS fikk etter hvert navnet Militært Kristent Fellesskap – MKF.
Navnet favner et bredere fellesskap av mennesker med tilknytning til Forsvaret.
Men forbindelsen bakover er tydelig. MKFs vedtekter slår fast at Militært Kristent Fellesskap er en direkte videreføring av Kristent Befals Samfunn, som ble stiftet 4. februar 1982.
Hva tar vi med oss fra historien?
Mye er annerledes enn da Asle Enger satt i krigsfangenskap.
Forsvaret er annerledes.
Samfunnet er annerledes.
Arbeidsformene våre er annerledes.
Men noen spørsmål er gjenkjennelige:
Hvordan står jeg som kristen når tjenesten blir krevende?
Hvor finner jeg andre som deler troen?
Hvordan kan vi hjelpe hverandre til å leve ut troen på Jesus i den militære hverdagen?
Hvordan kan fellesskapet styrke den enkelte når vi er spredt på forskjellige avdelinger og tjenestesteder?
Møtet med de syngende britiske offiserene gjorde inntrykk på Enger fordi han så hva et kristent militært fellesskap kunne bety når livet virkelig ble satt på prøve.
Den grunntanken er fortsatt aktuell.
MKFs formål er å arbeide for:
- kristent fellesskap i Forsvaret
- å hjelpe den enkelte med å styrke sitt trosliv
- å vinne andre for Kristus
Vi ønsker å bygge fellesskap og relasjoner mellom kristne i Forsvaret, være et fellesskap forankret i Bibelen og bønn, legge til rette for åpen deling av liv og tro, utvikle fellesskapet med militære kristne i andre land og bidra til et kristent verdigrunnlag i Forsvaret.
Historien vår handler derfor ikke først og fremst om å bevare en organisasjon.
Den handler om mennesker som finner hverandre i troen på Jesus, styrker hverandre og tar initiativ til kristent fellesskap der de er satt til å tjene.
Det var slik visjonen ble født.
Og det er fortsatt dette MKF ønsker å være.
Se og les mer
Asle Enger – den frivillige fangen
Asle Enger forteller selv om bakgrunnen for at han ble frivillig krigsfange, erfaringene fra fangenskapet og livet og tjenesten som fulgte.
Frivillig fange
I boken Frivillig fange kan man lese mer om Asle Engers erfaringer fra krigsårene, beslutningen om å følge de norske offiserene og livet som prest og sjelesørger i fangenskap.
[Lenke til Frivillig fange på nasjonalbiblioteket]
90 år i lysglansen
Boken 90 år i lysglansen forteller bredere om Asle Engers liv og tjeneste og gir mer bakgrunn for erfaringene som etter hvert førte fram mot etableringen av Kristent Befals Samfunn.
[Lenke til 90 år i lysglansen på nasjonalbiblioteket]
