Historien
Av tidligere president for KBS, major Asle Enger
Vi gjengir her Asle Engers beretning, slik han formulerte den i KBS’ jubileumsskrift i 1992.
Krigen nærmet seg avslutningen. Både Wehrmacht og Gestapo hadde rømt krigsfangeleiren Lüchenwalde bei Berlin. Våre allierte, russerne ville repatriere oss, ca 1150 nordmenn, men via Sibiria. Vi visste hva det betydde. Ingen ville overleve den marsjen. Marskalk Konjev gjennomførte sin knipetangsmanøvre om Berlin. Vi opplevet krig. – Det råeste og mest brutale som tenkes kan. Vi var temmelig langt nede. En av oss sa det rett ut: «Aldri har jeg kaldsvettet av angst. Nu gjør jeg det både dag og natt».
Vi sang ikke i den tiden. Vi orket ikke. Men det var noen som sang. Sterke seiersikre melodier tonet over til oss fra våre engelske medfanger: «Onward Christian Soldiers…», «Teach me Thy way to go…». Vi lyttet. Og vi undersøkte. Jo – det var OCU-guttene fra RAF som vitnet med sin sang. De visste at de var i Guds omsorg. Intet kunne skremme dem, sa de.
Og de fortalt om OCU, Officers Christian Union, om det fellesskap de hadde i troen på Jesus. Og de sang evangeliet, oppmuntrende, inspirerende. Det var umulig å unngå påvirkningen. Det ble til en drøm i min tanke: Om jeg tross alt – allikevel skulle komme levende hjem fra dette krigens helvede, så skulle jeg ha med meg visjonen: OCU of Norway måtte bli en virkelighet.
Og vi kom hjem. – Og det var lett å forkynne drømmen om et Norges Kristne Befalssamfunn. Det var mange som lyttet. – Ikke minst interessert var Kong Haakon VII og kronprins Olav. Generalene Ruge, Hansson og Roseher Nilsen sa ja. General Godø m flere av våre ledende offiserer. De så storheten i drømmen om et OCU of Norway. De var villige til å støtte arbeidet. Men optimismen ble raskt dempet ned. Feltprost Erling Ultveit var villig til å sende innbydelser til dannelse av vårt OCU i Norge. Resultatet av de mange henvendelser var dårlig. Interessen var ikke der.
Og motet sank. – Men så kom tanken og drømmen ut i verden. Kristne i andre land fikk høre om Norge som også ville bli med i kristent befals arbeide. Og det tok ikke lang tid før det kom innbydelse fra Sverige til offiserssamvær i Stockholm, Sigtuna og Uppsala. Det var SKO, Sveriges Kristna Officersförbund, som dengang var en livskraftig organisasjon med kaptein Fredrik Berglund som ordförande. Han ville være med og dra oss i Norge i gang. Det var uforglemmelige, inspirerende samtaler som ga meg motet tilbake.
Men veien fremover ble lang. General Ruge og biskop Berggrav ville ha meg til København for 1/2 år. Der traff jeg kapt Bang, som var i samme kritiske situasjon som jeg og som kunne fortelle at det var meget vanskelig å holde liv i den danske kristne offisersforening. Da jeg kom hjem fra Danmark, hadde jeg fremdeles bevart interessen for å realisere min drøm. Og vi fikk trommet sammen det ene møtet etter det andre. -men det var ikke lenge ilden brant.
En finsk kaptein, Sven Harno som jeg holdt ajour med utviklingen, kom til Norge. Gang på gang var han her. Han var som en luende flamme som jeg kjente meget nær hele tiden: Gi deg ikke! Gud vil la dette lykkes. Stå på! Og nye forsøk ble gjort. Men tiden gikk. Og ilden flammet ikke opp, tross vedvarende velvilje fra de meget betydningsfulle medspillere.
Fra Tyskland kom der forsiktige hilsener ved Cornelius Brudersehaft samfunnet med Graf Hans von Kanitz som leder. Hans hustru Prinzessin Lilli zur Lippe sendte regelmessige hilsener med deres medlemsblad «Sternbrief”, som var med på å holde håpet levende så mangen en gang. Senere kom hollenderne inn. Den gang, i 1947- 49 og utover blomstret Hollands OCU under Baron Zeul van Zeulen van Keervskirchens fremragende ledelse. Han sørget for reiseutgifter for meg, og jeg var hans gjest på Sloot Zeulen i lang tid, – også der fikk jeg mange glødende kristne som nære venner. Jeg nevner en av Dronningens nærmeste, Carl van Boetzelaer og hans hustru Nella i Arnhemsheweg og oberstlt Christoffer van Kammen i Sassenheim.
Dessverre evnet jeg ikke å overføre ilden da jeg kom hjem. Før jeg endelig, – i 1950 årene for første gang kom til de herlige oktoberdagene High Leigh. Da kom en englender, capt Hartley Holmes, inn i bildet, som nu var preget av resignasjon. Han gav uttrykk for at han kjente til alle vanskeligheter med å få i gang Norges OCU – og spurte om han kunne komme over og sette mot i meg. Jeg spurte hvorledes han kunne kjenne til våre forhold og svarte kort: «God told me».
Hartley kom. Og det ble ikke med den ene gangen. Han kom flere ganger. Han bodde i prestegården mens jeg var sogneprest i Hønefoss. Han var hos oss i våre ferier i vår æresbolig i Aadalene (bygget av takknemlige offisersfange-kamerater). Han fulgte meg til Ingeniørregimentet på Hvalsmoen og til IR 6 på Helgelandsmoen – mens jeg var feltprest der i min Hønefoss-tid. Han var et glødende vitne om Jesu Herlighet. Ingenting kunne hindre ham i å evangelisere. Han vandret utenfor kirkene før høymessen og var i høy grad med på å dra mange inn.
Han fortalte – som Eisenhowers nære venn, om dagene i Pentagon da USA var redd for å starte den 3. verdenskrig. I Frogner kapell talte han under skriftemålsgudstjenesten og trollbant de tilstedeværende med å berette om presidentens gripende innledning. Målet var å stanse kommunismens fremrykning i Korea. – Men først ba han sine mange generaler reise seg og begynne de dramatiske forhandlinger med å synge «What a friend we have in Jesus». De mange offiserene som var tilstede i Frogner kirke den dagen fikk en kraftig appell til å slutte opp om arbeidet med en OCU i Norge.
På Heigh Leigh møtte jeg også den tyske generalen Hans von Kanitz, nær venn av oberst Graf von Stauffenberg som var med i «20. juli opprøret» mot Hitler og ble henrettet. Han var for meg personifikasjonen av tysk OCU, og redaktør av Sternbrief. Fra han og hans hustru fikk jeg all den inspirasjon som det nye Tyskland kunne yte på et område hvor det for dem var livsnødvendig å sette alt inn på å få et kristent befalskorps. Det er ikke lett å finne uttrykk for hva de ydet for å hjelpe meg med å få i gang KBS.
Men enn ikke all den kontakten, det vennskap og den hjelpen fra de mange nevnte områder skapte det gjennombrudd som hadde vært felles bønne-emne for de mange i så lang tid.
Det siste, og vel avgjørende fremstøt, kom fra USA. Og selv om mange der borte sto ved siden av og bak Buch, – så er allikevel han, Cleo W. Buxton, den mannen som ikke skydde anstrengelser, tid eller penger når det gjaldt å få til vårt norske OCU. Han kom. Og han var her til vi fikk i stand møter i Frogner menighetshus og senere i Kirkestuene. Han inviterte min Ellen og meg til USA. Der reiste vi over hele landet fra øst til vest, og fra syd til nord, dog ikke Texas og Mexico. Han tok oss med inn i amerikansk forsvar og vi fikk oppleve hva MCF, Military Christian Fellowship betydde i de væpnede styrker, til lands, til vanns og i luften.
Biskop Birkeli og jeg opplevde et USA med en visitas av alt vi rakk på 3 uker -ved alle de største militære forlegninger – en uforlignelig trosstyrkende opplevelse for oss begge. Ikke minst West Point, Fort Lewonworth, Kansas, Annapolis, Denver – nei heller ikke å forglemme Seatle og San Francisco. Ved en senere anledning ble Norge og vårt arbeide for OCU eller MCF vist den ære – at jeg ble kalt over for å innvie Hartley Holmes Lodge oppe i Rocky Mountains.
Så går vi nu forbi alle de andre rike opplevelsene som jeg så ufortjent fikk i disse årene. – Ei heller ser jeg det som nødvendig å rekapitulere de forsøk på å få kolleger her hjemme til å ta ansvar for å gå inn i et helhjertet OCUarbeide her. Heller ikke et lovende møte i 1972 ble innledning til et bestående OCU i Norge, og vi går derfor nu videre til det som ble den endelige start for den bevegelse som vi, en 15-16 mann oppe i Bardu, Setermoen, den 4. februar 1982 kom til å kalle:
K B S – Kristent Befals Samfunn
I de 10 år som er gått har jeg forsøkt å være president i overensstemmelse med § 6 i våre lover (som ble vedtatt på det følgende årsmøte i 1983).